Troppstur til Wallemtunet 28. - 30. november 2008

20081128-234616 20081128-234645 20081128-235852 20081129-092617 20081129-092703 20081129-093647 20081129-094043 20081129-113754
20081129-113808 20081129-113827 20081129-113834 20081129-114807 20081129-114817 20081129-114916 20081129-114922 20081129-114948
20081129-114956 20081129-115038 20081129-115210 20081129-115238 20081129-120432 20081129-120632 20081129-120636 20081129-120647
20081129-120653 20081129-125402 20081129-134213 20081129-134237 20081129-134747 20081129-135828 20081129-140731 20081129-141322
20081129-141335 20081129-141349 20081129-141620 20081129-172727 20081129-172733 20081129-172738 20081129-172741 20081129-184537
20081129-200314 20081129-213723 20081129-223313 20081129-223324 20081129-223334 20081129-223340 20081129-230211 20081129-230224
20081129-230236 20081129-230249 20081129-230525 20081129-232917 20081129-233437 20081129-235454 20081130-121740 20081130-121754
20081130-121803 20081130-121807 20081130-121813 20081130-123918 20081130-123921 20081130-123924 20081130-123949 20081130-130120
20081130-132619 20081130-132638 20081130-132643          

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

WWW – Wallemtunets Winter Wonderland

~ Jo flere vi er sammen, og gangen, på trammen… ~

Forfatter: Ida Gjøstein Sundal

Det var en gang for lenge, lenge siden, den gang da snøen lå glinsende hvit og det fortsatt var flere dager igjen til desember måned. 28 forventningsfulle speidere var klare for å legge hverdagen bak seg og bare se framover til en flott speiderhelg. Etter en times busstur ankom de endelig målet: Wallemtunet. Innlosjert på rommene var det tid for kveldsmat besørget av speidernes egne pålegg og ferske brød. Da mørket virkelig hadde lagt sine spor i snøen var det tid for å finne frem votter og hue, snurpe seg igjen og komme seg ut. Det var tid for fredagslek! Fjotter og Sjefsløker løp om en annen og forsøkte å felle hverandre, i korte trekk var dette Hauk og Due med speidervri, som falt i smak hos både store og små.

Speiderne lekte vel og lenge, men etter hvert gikk leken over i snøballkrig mellom guttene og jentene. Fornuftige speidere trakk seg bort fra leken og fant seg heller hvert sitt akebrett og satte utfor bakkene. Et av akebrettene fant ut at nok fikk være nok! Han ville ut på egne eventyr og spratt av gårde. Helt ute av kontroll suste akebrettet forbi en Ass.

«Hei vent, jeg vil ake på deg,» sa Assen. «Å nei du. Nå har jeg akt fra alle de små aspirantene på toppen av bakken, så da skal jeg nok ake fra deg og!» Akebrettet fortsatte nedover og akte forbi en Peff.

«Hei du vent, jeg vil ake på deg,» sa Peffen. «Å nei du. Nå har jeg akt fra alle de små aspirantene og assen, så da skal jeg nok ake fra deg og!» Ferden fortsatte nedoverbakken og forbi nok en Ass.

«Hei vent, jeg vil ake på deg,» sa Assen. «Å nei du. Nå har jeg akt fra alle de små aspirantene, Assen og Peffen, så da skal jeg nok ake fra deg og!» Bakken tok et byks og akebretter fortsatte nedover og passerte nok en Peff.

«Hei du vent, jeg vil ake på deg,» sa Peffen. «Å nei du. Nå har jeg akt fra alle de små aspirantene, Assen, Peffen og Assen igjen, så da skal jeg nok ake fra deg og!» Målbevist suste akebrettet av sted inn i mørket, og siden har ingen sett det runde blå akebrettet …!

Inne i hytten begynte roen omsider å senke seg og speiderne fant hver sin seng å sove i.

Snøen dalte lett og sidelengs mot rutene. Speiderne våknet en etter en og snart var det liv og røre i hvert et rom. Frokostbordet ble dekket og speiderne samlet seg alle under samme tak.

«I dag skal vi gjøre noe vi aldri har gjort før!» Spenningen var nærmest til å ta og føle på inne i den vesle matsalen. Speiderne fikk beskjed om å kle på seg og møte presis utenfor. Mang en speider var ute lenge før tiden og snøballene fløy som kanonkuler igjennom luften.

Dagens oppgave var å lage et vannhjul som senere skulle være med i en konkurranse mellom alle patruljene. Patruljene fikk planker, sag og hammer og de satte i gang å arbeide. Samarbeidet var på topp og resultatet ble fem unike vannhjul klare til kamp.

Hver patrulje fikk 20 meter tau som skulle spoles opp på vannhjulet på kortest mulig tid. En etter en ble de ble de satt ovenfor utfordringer som knuter på tråden, iskaldt vann og tau som ikke ville gjøre som det skulle. Til slutt ble det kåret en vinner og speiderne kunne igjen få følelsen tilbake i fingrene. Økten ble avsluttet med lunsjen servert i det fri. På menyen stod karbonader i hamburgerbrød, en suksess hos en flokk sultne ulver.

Vel inne var det tid for å dele speidertroppen i to og innlede to forskjellige aktiviteter. På kjøkkenet hos Berit var det juleverksted. Der var det mangt en idé å ta tak i og det var bare opp til speidernes fantasi hva resultatene ville bli. Å lage snømenn og nisser ble straks en hit og speiderne begynte straks å undersøke hva som skulle gjøres.

Speiderne fikk utdelt en mal, en blyant og en saks og begynte straks å tegne og klippe på filt. De tegnet så blyantene knakk og klippet så filtbitene spratt både her og der «Jeg har tegnet og klippet vel og lenge, nå må det da snart være ferdig?» «Å nei da, langt ifra!» Berit ga dem en nål og en tråd ba dem om å sy samme filtbitene. «Og husk på å ha litt åpning for å stappe vatt inn!»

Speiderne sydde og stappet om en annen. Nålen falt av og det kom ørten knuter på trådene. Tålmodigheten ble satt på prøve hos enkelte, men ingen ville gi opp, målet av altfor nært. «Jeg har sydd og stappet vel og lenge, nå må det da snart være ferdig?» Å nei da, langt ifra! Berit fant fram både lim, pipestilker og tusjer. Her skulle det både pyntes og fikses.

Speiderne pyntet med skjerf på snømennene og nissene fikk flotte luer. Hoder ble festet og ansikt tegnet på. «Jeg har fikset og limt vel og lenge, nå må det da snart være ferdig?» Berit tok en nærmere titt og sa at hvis de syns den var flott var de ferdig. Den ferdige julepynten ble plassert i vinduskarmen til inspirasjon for videre aktivitet.

Den andre delen av gruppen fikk tilbringe tid hos Tor-Atle i kjelleren på knuteverksted. Her skulle mang en knute lærers og lages. Speiderne kunne selv velge hvilke knuter og knopper de ville gå løs på, med veiledning og hjelp fra gode ledere.

«Jeg får det ikke til – det er knute på tråden!» Et langt tau er ikke lett å arbeide med når det oppstår uforutsette knuter, ikke de knutene man prøve å lage, men slik som tante floke lager. Kanskje hun skal lære seg å lage en apehånd nestegang? «Jeg får det ikke til – endene fliser seg opp!» Smarte maskiner er kjekke og ha, og Tor-Alte hadde en veldig kjekk som svidde tuppene slik at tauet ikke skulle tvinne seg selv opp igjen etter at knuten var laget. «Jeg får det ikke til – er dette riktig?» Et perfekt resultat er viktig og mangt et praktfullt resultat ble det. Mange flotte hohenzollerknuter og tyrkerknoper, for ikke å snakke om makramerarmbånd som ble veldig populære.

Ut på ettermiddagen ble det servert middagen og speiderne samlet seg sultne rundt tacolefsene. Mette og tilfredse satt speiderne seg stille til i sine stoler og ventet på Erik som skulle gi noen beskjeder for videre opplegg på kvelden. «Klokken 20.30 skal alle være påkledd og …» han kom ikke lengre for fra høyre fløy hørtes det kakling lang vei. Alle satt tålmodige og ventet på at samtalene skulle ta slutt og endelig kom det fra bakerste benk: «Vi er ferdig!» Beskjedene kunne gjenopptas og speiderne trådde av.

Klokke ble slaget og speiderne var klar for høytidlig opptakelsesseremoni i mørket. En etter en ble i alt elleve aspiranter tatt opp og omdøpt til speidere på lik linje med de andre. Vel inne igjen var det til for tidenes leirbål. På programmet stod både Abba-sanger og bergenssanger, kjente sanger og nye sanger. Vi hadde også mange kjekke leker som kuleleker, alfabetleker og 20 spørsmål. Mens kveldens absolutte høydepunkt for mange var da de fikk pakke inn sine patruljeførere i 3 dopapirruller. Det ble en heidundrane aften som ble avsluttet med sjokoladepudding og vaniljesaus. Selv om kvelden for de fleste ennå var meget ung var det omsider tid for å finne sine respektable rom og bli der. Om dette ble overholdt er det opp til hver enkelt speider å vite…

En ny dag våknet til liv, en dag full av nye muligheter. Solen gløttet så vidt fram bak trettoppene og i hytten var det helt stille. Klokken nærmet seg ni, og jeg er sikker på at hadde vi sluppet ned en knappenål hadde vi hørt den falle i gulvet med et brak. Dette snudde seg fort, i løpet av sekunder var hytten fylt med latter, fottrinn og klinningen av fat og glass som ble plassert på frokostbordene.

Formiddagen gikk med til juleverksted og knuteverksted, der gruppene byttet plass. Også denne gang ble resultatet mange flotte julekurver, apehender, snømenner, diamantknuter og alt hva fantasien kunne finne på å lage. Til lunsj var det restemåltid med både taco, skiver og vaniljesaus, en flott kombinasjon for sultne speidere. Lunsjen tok til og forsvant like raskt. Det var ikke lenge igjen før bussen var på plass og før det skulle det vaskes ut. Patruljene fikk sine oppgaver som skulle gjøres i huset og ivrige satte de i gang.

«Kor e bøttene?» «Jeg fant, jeg fant – en støvdott!»

«Kor e kostene?» «Jeg fant, jeg fant – litt boss!»

«Kor e resten av patruljen min?» «Vi e feeerdig!»

Tilslutt både skinte og glitret det i hver en krinkelkrok og speiderne benyttet den siste delen av turen til å dyppe alle de kom over.

Bussen ankom stedet og turen måtte dessverre avsluttes. En flott helg i et fantastisk «winter wonderland»! Minner blir bevart og speiderne bør sitte igjen med mang en kjekk erfaring og opplevelse!

Og snipp, snapp, speiderknute – så var denne Wallemstunsturen ute!