Det var en gang 26 speidere fra Bønes som skulle på tur for å gjøre seg store, sterke og bli mange erfaringer rikere! – Og nei, da snakker vi ikke om skiver med sjokoladepålegg, selv ikke med banan på!

Sekken var selvsagt pakket selv, og de la alle av sted på den lange bussturen til Kvamskogen og målet: Wallemtunet. Trette og sultne ankom de hytten der de fikk tildelt en seng å sove i. Da Ekorn-patruljen hadde klart å lage i stand litt mat og den var slukt, var det tid for litt utelek. Som små spioner krøp og ålte speiderne seg rundt i den våte snøen på jakt etter reflekser. I håpet om ikke å bli lyst på av de store trollene (roverne: Bård, Matias, Lars Øyvind og Ida) på toppen av bakken, tok de salto og slang seg framover i den nysnødde snøen. Med reflekser i hver hånd stavret de seg etter hvert nedover mot hytten. Litt etter litt fant de alle sengen sin i håp om et par timer søvn før en ny dag stod opp, en ny dag med nye utfordringer.

Tidlig neste morgen ble det hamret og dunket på dørene, og speiderne ble en etter en jaget til spisesalen og frokost. Et par timer senere var alle vel påkledd og ute av døren. Der startet dagen med en aldri så liten snøballkrig, eller dyppekamp. En etter en kom jentene ut i krigssonen der guttene stod og ventet med hver sin snøball.

«Å, kjære deg, ta ikke meg, for jeg er så liten jeg, vent bare litt, så kommer det en annen jente, hun er mye større enn meg,» sa den første speiderjenten.

«Å, kjære vakre, vene deg, ta ikke meg, for jeg er så liten jeg, vent bare litt, så kommer det en annen jente, hun er mye større enn meg,» sa den andre speiderjenten.

Speiderne skulle tilbringe store deler av formiddagen utendørs, der speiderne fikk en oppgave de skulle løse. Dette medførte at de ble satt ovenfor en del utfordringer som de i patruljene måtte løse. Utfordringene oppstod alt da de fikk høre om oppgaven – de skulle bygge en bro av raier!

«Å nei, vi må hente raiene selv, på bunnen av bakken!» Sukk og stønn, hvordan skulle dette gå? Patruljene gikk nedover mot haugen med raier og dro med seg til sammen 12 oppover mot «fotballbanen» bak hytten.

Der stod de ovenfor nok en ny utfordring – hvordan bygge en bro? «Å nei, vi må surre, med votter på?» De innså at dette var intet sjakktrekk, vottene ble tatt av og kalde ble fingrene. Snøen lå hvit og glitrende, og det kom stadig ny snø, mot speiderne der de kavet med sager og tau. Mang en speider kunne ikke dy seg med å kaste en snøball eller to på sidemannen, eller roverne. Roverne hadde sitt å stri med, de skulle bygge en kjempesnømann, og rullet og rullet rundt på snøen. Da den var ferdig fikk den navnet «Den avskyelige snømann».

Kalde og våte fikk speiderne nok en utfordring, de skulle lage sin egen lunsj. «Å nei, vi må lage lunsjen ute – men vi er jo våte og kalde!» Hva? Det hjelper ikke, er vi ute så er vi ute! I hvert fall en liten stund. Svake sjeler og svake hjerter… Pizzadeigen ble delt ut, speiderne pyntet med skinke, revet  ost og tomatpurré, og pizzaene ble båret inn for steking. Deretter fikk også speiderne gå inn, av sympati fra ledere, eller var det fordi de også frøs? Hvem vet, vi gikk i hvert fall inn, der Lars Øyvind og Ida hadde stekt ferdig pizzaene i den flotte «stekeovnen».

På ettermiddagen lørdag og formiddagen søndag gikk tiden med til to aktiviteter. Den ene aktiviteten var toving. Toving av katter, kuler, hjerter eller hva nå enn speiderne ville lage. En aktivitet som virkelig fikk fantasien til speiderne på gli, og latter og smil like bak.

«Jeg fant, jeg fant! Jeg fant litt rød ull, og litt grå ull!» Det ble lagt masse ull i alle slags farger utover bordet, og speiderne fikk selv bestemme både farge og fasong.

Men toving er ikke alltid like lett første gangen. «Det er vanskelig – ullen vil jo ikke henge sammen!» Speideren prøvde så godt jeg kunne, med god hjelp fra Berit. Etter at ullen var formet, ble det funnet fram vann til å starte toveprosessen. «Det er vanskelig – vannet er varmt og jeg blir våt!» Speiderne klemte, klappet og knadde på tovefigurene sine, og innsatsen var det ikke noe å si på. «Det er vanskelig – hvordan skal man få tråden inn på nålen?» Da tovingen var ferdig kunne de som ville pynte litt på sine flotte figurer. Det ble sydd på øyner av perler, ører av filt, og både katter og gauper fikk følehorn, og ørner fikk føtter.

Resultatet av tovingen ble utrolig mange søte katter, mange tøffe dyr, alt fra gaupe til ørn, hjerter og julekuler. Alle speidere viste stolt fram sine resultater, og det var tydelig å se at aktiviteten hadde vært vellykket på alle mulige måter.

Den andre formiddags-/ettermiddagsaktiviteten som preget helgen var å lage sin egen kniv, noe som falt i smak hos alle speiderne. Speiderne fikk utdelt hvert sitt stykke tre og begynte med å spikke til et skaft. De spikket og spikket og tilslutt sa en speider: «Jeg har spikket og spikket vel og lenge, er det mulighet for at jeg er ferdig nå?» Da tok Gerdt opp en fil og ba dem file trestykket sitt.

Speiderne filte og filte, og gnagsårene spratt fram. Etter mye støv og flisebiter, sa en av speiderne: «Jeg har filt og filt vel og lenge, er det muligheter for at jeg er ferdig nå?» Da tok Gerdt opp to typer sandpapir, et grovt og et litt finere, og ba dem pusse trestykket sitt.

Speiderne pusset og pusset, det virkelig verket i fingrene til speiderne, men de ville ikke gi opp, målet var altfor nært. «Jeg har pusset og pusset vel og lenge, er det muligheter for at jeg er ferdig nå?» Da tok Gerdt en titt på trestykkene, og godkjente det. Så bar det fram med bor og lim og hver og en fikk et knivblad festet til skaftet. Så var det tid for speiderne å lage en slike av skinn, og plutselig hadde hver og en speider laget en helt egen kniv.

Lørdag kveld var det tid for opptagelse av aspirantene. Ved en høytidlig samling ute, med fakler og bål, ble en og en aspirant tatt opp og herved omdøpt til speider på lik linje som de andre. Vel inne igjen var det tid for leirbål i kjellerstuen. Det bestod av sanger og leker. Det ble sunget sanger som Yellow submarine, Summer of 69 og alles kjære bergenssang Eg ve te Bergen. Sjokolade og frukt ble delt ut til fryd for både speidere og rovere, og de som var hypre fra før ble enda mer hyper. Lørdag 1. desember tok gikk mot slutten og det var tid for ro i hytten og på rommene.

Søndag kom med bask og bram og speiderne ble vekket i en heidundrende fart. Frokosten ble styrtet ned og speiderne fikk streng beskjed om å pakke sine sekker. På formiddagen fortsatte vi med toving og å lage kniver. Etter en velsmakende lunsj var det tid for vasking av rom, og ikke minst toaletter.

Denne turen, som alle andre, måtte dessverre ta slutt. Minnene blir bevart, og sitter ikke speiderne igjen med en masse nye og kjekke erfaringer og opplevelser, så må de ha sovet seg igjennom hele helgen! Med det kan ikke være mulig! Og snipp snapp speider-snute, så var denne flotte turen ute og et nytt minne i speiderens historie/minnebok.