Troppstur til Finse 4. - 6. april 2008

17 speidere og seks ledere/rovere deltok på troppens årlige vintertur til Larsbu på Finse første helgen i april.

Programmet var tradisjonelt. Da vi ankom Finse stasjon om fredagen, sto snøscooteren klar til å frakte sekkene og de fire yngste speiderne til hytten, mens resten gikk de knappe fire km til hytten. Erik hadde reist opp tidligere på dagen og fyrt i peisen så det var varmt til resten kom. Etter at alle hadde funnet seg en seng, var det aftens før kvelden kom.

Lørdag morgen var det skitur straks etter frokost. I år var været bra, i alle fall for å være Finse. Skyet med gløtt av sol, og bare medium vindfullt. Turen gikk opp bak hytten og vestover, i retning Klemsbu. Før vi nådde så langt stoppet vi imidlertid og spiste lunsj og drakk sjokolade eller varm saft. Etter lunsjen delte troppen seg, noen hadde gått langt nok og returnerte til hytten, mens en del hadde lyst til å fortsette til Klemsbu. Det ble en lang tur, men alle var tilbake før middag. Etter litt fritid var det innendørs «leirbål» med sjokoladepudding og gruble.

Søndag spiste vi frokost og ryddet hytten, før vi gikk til området rundt Finse stasjon, hvor vi spiste lunsj, lekte i skibakken, så hvem som kunne løpe raskest rundt skitrekkhytten, og hadde andre aktiviteter i snøen, før vi tok toget hjem.

Høyfjelsk Speider Musikal 1222

(Bygger på tittelen fra filmen «High School Musical 2», som ble mye brukt på turen…)

Regnfulle skyer hang tungt nedover byfjellene. I Fjøsangerveien stod trafikken fullstendig i stampe, slik den alltid gjør midt i rushtiden. Eksosen la seg som et teppe over byens mange gater. På Torgallmenningen løp folk i sikksakk mellom hustakene for å unngå å bli sørpe våte på de nye vårjakkene. Paraplyene hadde vinden for lengst ødelagt. Alle så ut til å ta livet helt med ro, til tross for at det var en fredag ettermiddag. Bare et fåtall mennesker stresset rundt. Med store sekker på ryggen, og ski mellom hendene kavet de seg fram i folkemengden. Disse menneskene var målbeviste og viste nøyaktig hva som ble forventet av dem. «Senest oppmøte på jernbanestasjonen klokken 16.10!» var beskjeden fra lederne, dette er det best å følge!

Vognen hadde fått nummer 7, og en etter en ankom speiderne iført fult skiutstyr. Alle fikk hakeslepp i det Lars Øyvind inntok togvognen – i tide og greier! Med jubelen fortsatt i taket etter Sandalens entré, rullet vi ut fra stasjonen, fra Bergen, og fra bylivet. Togturen var fryktelig varm, men de i alt 22 speiderne ble ikke særlig daffe av den grunn. Støynivået var høyt og latteren satt løst. Vi suste forbi både Voss, Mjølfjell og Myrdal, før vi endelig hørte den velkjente stemme i høytalere: «Første stasjon Finse, avstigning på høyre side.» Nok engang ristet vi forvirret på hodet, dette er da ikke første stasjon? Han der konduktørmannen kan bare ikke telle! Vi tumlet oss ut av toget, med sekker, staver og ski. Det blåste friskt og snøen pisket oss i ansiktet før vi klarte å få pakket oss godt nok inn. Toget rullet ut fra spor 1 og vi stod igjen i winter wonderland!

Med vinden i ryggen forlot vi Norges mest høytliggende togstasjon. Det var hvitt overalt rundt oss, og snøen trommet mot hettene våre. Nesten som en egen trommevirvel i det vi skled ut i enda et eventyr på Finse! Skli, skli, skli…! Vi staker oss fremover mot hytten. I det fjerne kunne vi skimte en og annen skorstein, men det er og alt vi så av hyttene som lå begravd i over tre meter snø. Etter ca. 3,8 km krysset vi jernbanesporet og ankom hytten, Larsbu, med Erik som velkomstkomité.

Vel inne fant hver speider igjen sekken sin som var fraktet til hytten med snøscooter. Fire heldig utvalgte speidere (Ingvild, Andreas, Tonje og Jonas) fikk også sitte på. Så var det tid for kamp om de beste sengene. Guttene ble sendt på loftet, mens jentene fikk det store rommet med den fantastisk vakre døren. Stroppene på sekkene spratt opp og ut tøt det både pålegg, brød og drikke. Det ble avholdt en aldri så liten kveldsmat, og Beverpatruljen var så heldige å vinne trekningen av oppvasken! Senere på kvelden var det tid for sosial samling. Erik skulle holde sitt klassiske foredrag om Finse og hyttens historie, og deretter, som alltid, fortsatte Tor-Atle med litt om klima og påkledning. «Same procedure as last year?» «Same procedure as every year, James!» Mens de erfarne fortalte stupte speiderne ned i skålen med twist – her gjaldt det å verne om sin favoritt! Etter et lite sukkerkick var det tid for å finne tannbørstene og bli kvitt Karius og Baktus, før alle soveposene ble rullet ut, og skjønnhetssøvnen kunne begynne.

En ny dag våknet opp, og solen tittet frem bak Torsstølnuten og Hansbunuten. En etter en krøp speiderne ut av soveposene sine, og et par timer senere har alle laget matpakker og klart å svelge unna litt frokost. Iført akkurat passelig, og gode klær var speiderne snart klare for skitur. Som små romvesen kom de ut en etter en, med skibrillene for øynene og buffen trukket godt opp over munn og kinn. De bevegde seg akkurat som Neal Armstrong på månen i de kraftige vindkastene. Hanskene ble vrengt av, skiene fikk påført skismurning og fingrene ble iskalde før de igjen fant sin plass i vottene. (Og ja, da snakker vi om votter og ikke hansker med fem pølser. For hanskepølser er ikke bra for fingrene! Votter er mye bedre med en felles pølse for kollektiv oppvarming!) De tøffe guttene, Lars Øyvind og Matias, og småpikene Ida og Torill fant frem fellene sine og la dem elegant på skiene. «A small step for me, a big step for alle andre speidere uten feller!» sa Miss og Frøken Felle og spratt oppover bakkene. Hvorfor stresse liksom? Been there, done that – og det gidder vi ikke mer!

Turen gikk rett opp bak hytten, og etter et stykke vandring, og et par sjokolade/nøttepauser, fant vi kvisteløypen som førte oppover mot Klemsbu. I små øyeblikk kjente vi varmen fra solen på nesetippen, det eneste som ikke var tildekket på grunn av den labre brisen. Vi klarte å kave oss oppover mot foten av Sandalsnuten. Der var det tid for en liten lunsjpause, med deilig kakao og wanna-be brunost! (Ja, du leste riktig, wannabe-brun! For de som ikke vet hva det er så er det faktisk Fløtemysost - så vet vi det!) Etter en liten pust i bakken var det tid for å dele gruppen. Matias tok med seg åtte av speiderne med nesen tilbake mot hytten, men resten fortsatte et lite stykke videre oppover i fjellet.

Da polfarerne ankom Klemsbu, gikk de inn og fikk spandert på seg et vaffelhjerte med syltetøy, før det bar av sted nedover mot hytten igjen. I noen supre telemarksbakker suste alle av sted nedover mot Finse stasjon. «I believe I can fly!» sa Gunnar og satte utfor og.. kræsj! – rett inn i en diger snøfonn! Karoline tok en elegant salto, fikk sekken over hodet og landet med nesen ned i snøen. Mens Ida tok en heftig trynings midt på togskinnene, og fikk alarmen på togstasjonen til å sette i gang å ringe. Er det ansvarlig å la disse stå på ski? Heldigvis kom alle til dels uskadd fra det, og de kunne ta fatt på det siste stykket tilbake mot hytten.

Med alle 23 speiderne vel tilbake i hytten var det tid for utelek, kortspilling eller middagslaging for de som var så heldigere å være i patruljene Gaupe og Ekorn. På menyen stod kjøttkaker i brun saus, med ris og grønnsaker - et virkelig herremåltid etter en lang skitur! Vi takket alle for maten og kjøkkengjengen gikk i gang med en livlig kjøkkentjeneste. I stuen var jentene i full gang med å spille kort, og drepe den stakkers gitaren som var der, en gitar som manglet den nederste strengen, E-strengen faktisk. Dette gjorde det dermed meget vanskelig for de proffe gitarspillerne å spille ordentlige sanger. Dette ble fort kjedelig og plutselig var alle bitt av basillen med å bygge korthus. Det var så vidt jentene klarte å flytte seg fra stuen og tilbake til kjøkken/spisestuen, med kortene (!), for å delta på kveldens sosiale aktivitet.

«Vaniljesaus passer sikkert fint som lim mellom kortene», sa en av jentene idet vi fikk servert en herlig «hjemmelaget» skål med sjokoladepudding. Men dette kan fort veldig grisete, med saus utover hele bordet, så det holdt med saus på skjeen, mente Erik. Da skålene var slikket tomme, tilbød Lars Eric seg, under tvang, å ta oppvasken. Det hadde vært så kjekt under kjøkkentjenesten etter middagen.

«Det er tid for Gugenhimer!» Eller som vi kaller det på norsk, Gruble! Patruljene tenkte så det knakte i hytteveggene for å fylle ut alle de små rutene, mens lederne fant på mange meget originale forslag til både guttenavn og bilmerker. Under poengrunden fikk vi høre forslag som både Brussel, Egersund, Oscar, Opel, rose, blåklokke og Beatrix. Poengene ble delt ut, men det ble ikke lagt særlig vekt på hvem som vant. (Lederne, selvsagt!!)

Dagen dro seg mot slutt, og både solen og slipset gikk ned i vesten! Speiderne pusset hver eneste tann, og tuslet inn på sine respektive soveværelser. Siden gitaren manglet en streng droppet Ida å framføre den flotte, innøvde nattasangen, Twinkle Twinkle. Heldigvis klarte speiderne likevel å falle i dyp søvn – i hvert fall etter en stund med masing og kakling.

«What time is it?» It’s frokost tid! En frokost med store uenigheter, for hvem kan vel være enig i påleggsnavnveien? I hvert fall ikke vi! Fløsemysost er herved omdøpt til wannabe-brunost! For nei, det er ikke noe brunost, slik det står på pakningen! Og for å gjøre en ting klar så heter det HVITOST, og ikke noe gulost! «I need something inspiring to help me get along» – hvordan velge det rette pålegget etter disse diskusjonene?

Etter frokost ble det litt diskusjon om hva vi ville gjøre i løpet av dagen – speidermedvirkning vet dere! Det ble bestemt at vi skulle gå til Finse stasjon og leke i skibakkene der. Under måltidet og diskusjonen klarte jentene å bygge opp og rase ned en god del korthus. De var virkelig blitt bitt av basillen. Kjøkkenpatruljen tok sin del av arbeidet på kjøkkenet, og så var det tid for pakking og rydding. Speiderne var utrolig flinke og flittige til å vaske og rydde ut og bestod rominspeksjonen, med de hvite silkehanskene, med glans! Mens den yngre generasjonen mannlige ledere hadde problemer med å stable seg på beina og komme seg ut av hytten. Til sist var alle klare for avreise fra Larsbu. Sekkene ble også denne gang fraktet med scooter.

Varme i toppen og slitne i beina ankom vi omsider skitrekkene på andre siden av jernbanen. Der tok de fleste seg en liten matbit, før det var tid for skilek. De sprekeste, Torkild, Kristoffer, Matias og Lars Øyvind, slang på fellene og satte kurs mot Sandalsnuten, på 1554 m.o.h. Dessverre måtte de snu bare 100 høydemeter fra toppen på grunn av dårlig sikt. Tor-Atle og Lars Eric tok turen langs kvistløypen nordover, mot Klemsbu. Jentene laget seg en liten slalåmbakke av stavene, der de satte utfor en etter en. Det ble også gravd et hopp, der det ble hoppet med både v-stil og gammeldags rettfrem stil – elegante landinger av alle hopperne! Resten av guttene slet med å holde varmen, og var så originale at de løp rundt og rundt en liten hytte i nærheten. Vel en time før togavgang, tuslet speiderne ned mot jernbanestasjonen, pakket samme ski og staver og tumlet seg inn på venteværelset.

Inne på toget var det nærmest hetebølge. Med fullt av ull og tykke fleecer tørket speiderne svettedråper fra pannen, mens de pratet i munnen på hverandre. Et knippe svært utvalgte personer, Torill, Torkild, Alexander, Matias, Lars Øyvind, Kristoffer og Ida, var så heldige å tilbringe tid i bistrovognen akkurat i det toget hadde en voldsom bråbrems. I det de så ut stod selve «skogens kongle» utenfor vinduet. Den store elgen så bare dumt på dem idet de for mot vinduet for å knipse et par bilder. Sekunder senere var skogens hersker igjen alene i de snølagte skogene. Humøret dabbet litt av etter en stund med togkjøring. Speiderne var slitne etter en aktiv helg, med mye frisk luft og kjekke aktiviteter. «Begynnar dokkar å bli urolige på stolen? Nei da – snart slutt no!» Ida var nok en gang godt påvirket av Sid’n! Noen må holde humøret oppe på de nokså rødsprengte fjesene – var de solbrent eller rødmet de voldsomt?

Finseeventyret rullet mot slutten, og i det toget tumlet seg inn på stasjonen var det tid for å ta farvel med kjære speidervenner. Her skilles dessverre våre veier: «I’ve got to go my own way!» Nå sitter vi igjen med gode historier, bilder og et nytt kapittel i speiderminneboken er skrevet. Takk for turen, godtfolk!

En stor takk til Sid fra Istid, Troy og Gabriella fra High School Musikal 2, og til alle speiderjentene som gav meg inspirasjon til å skrive denne fantastiske historierapporten!